Johanna og jeg har nettopp värt ei uke i Portugal.
Vi stod opp 02.45 på avreisedagen, tok taxi til sentrum, deretter flybussen til Skavsta flyplass som Ryanair bruker. Flyet gikk i 6-tida på morgenen. Vi hadde smurt niste som vi skulle ha til frokost. Framme på flyplassen viste det seg at det var åpningsdag for denne flyruta, så vi ble bydd på en minifrokost - kaffe og bulle. Nista ble liggende urört.
Siden vi hadde stått opp kvart på tre om natta, var vi trötte og litt uvell. Jeg endte opp med å sitte i flysetet og sove med hodet på knärne. Etter en stund vekket Johanna meg på en mildt sagt ubehagelig måte, ved å sette albuene rett i ryggen på meg. Hun var virkelig i dårlig form, og stotret fram at hun måtte besvime og at jeg måtte ta henne til toalettet. På vei dit la hun seg ned i midtgangen, og folk kikket og lurte på om det gikk bra. Til slutt kom vi oss bakerst i flyet og de kabinansatte sprang opp og hjalp henne bl.a. med å holde beina höyt, og ga henne sjokolade for å kvikne til kjapt. Det virket som de i starten var forberedt på noe alvorlig, men etter hvert forstod de at det bare dreide seg om at hun hadde fått for lite mat og sövn. Det var godt å se at de virket så proffe og kunnskapsrike, särlig for meg som ikke riktig visste hva jeg skulle gjöre.
Flyet landet i Porto i den nordlige delen av Portugal, og der var det fint vär - ca 20 grader og ikke en sky på himmelen. Det var umulig å forstå seg på t-banesystemet, så vi tok buss inn til byen. Det er jeg glad for, selv om sjåfören kjörte som en gris, for det var mye interessant å se.
Vi hadde ikke booket noe som helst, så vel framme i byen gikk vi til et av overnattingsstedene som ble anbefalt i en turistguide vi hadde fått tak i. Det var et slit å dra på kofferten med sine små hjul opp og ned de bratte, brosteinsbelagte gatene. Vi fikk rom for 35 euro natten, og var dermed fri til å spasere rundt i byen uten bagasjen.
For å feire åpningsdagen av flyruta, hadde Ryanair også disket opp med gratis omvisning hos en av de mange portvinsprodusentene i byen. Selve produksjonen foregår naturligvis utenfor byen - oppe i en dal närmere grensa til Spania. Deretter ble vinen seilt med båt nedover elva Douro til Porto (nå til dags brukes lastebiler), lastet av fra elvebredden og rett inn i lagringslokalene. Når portvinsdruene dyrkes önsker man tört, solrikt klima, og når man lagrer vinen för salg, önsker man fuktighet og mörke. I Porto er det utrolig bratt ned mot elva på begge sider, så det blir mörkt og skyggefullt på den sörlige sida, som får sola i ryggen. Derfor har alle produsentene klemt seg sammen akkurat der, hvor det er så gode lagringsforhold. Faktisk pipplet det opp vin fra et hull i gata! Vi holdt på å få oss en dusj da en bil kjörte rett ned i en söledam av portvin så det sprutet innover gangfeltet.
Vi fikk omvisning hos produsenten Calem, og de fortalte om historie, lagringsprosesser, begreper som vintage og 10 years old osv. Den störste tönna med vin rommet 100.000 liter! Senere fikk vi smake både röd og hvit portvin, og en ten years old. Det var også mulig å få kjöpt alt de har produsert som fremdeles finns på lager.
Neste dag tok vi buss til Lisboa. Også der hoppet vi bare inn på et hotell som lå i vår prisklasse. Vi kjente med en gang at det var en mye större by, med helt syk trafikk. Så fort folk setter seg bak rattet tar de ingen hensyn og har ikke tid til å kjöre saktere enn 70 km/t midt i byen. Jeg er helt overbevist om at de fleste overstiger 100 hver dag i denne byen. Når det i tillegg går veldig lang tid mellom hver gang det blir grönn mann, så blir det rimelig håplöst å gå i visse deler av byen.
Det var veldig lagt opp for turister i Lisboa. Overalt fantes det restauranter med menyer på de store europeiske språkene, og innkastere som hang seg på de gående. Vi slet med å finne roligere områder i löpet av dagene vi var der. Den ene kvelden endte det med at vi gikk på Hard rock café og spiste. Der slapp vi i alle fall kjipe innkastere og dårlig service.
Vi tok en dagsutflukt til Cascais og Estoril, som er tidligere fiskebyer, nå badebyer som ligger 30 min med tog fra hovedstaden. Det var kaldt i vannet, men vi klarte å ta noen svömmetak likevel. Det var herlig å komme bort fra trafikken i byen, selv om det var villmannskjöring her ute også, men langs vannet var det i alle fall bilfritt.
For min del var turens desiderte höydepunkt den dagen vi leide bil. Vi leide en Mitsubishi Colt med 1.1- liters motor og kjörte strake veien til Algarve-kysten. Vi dro helt ut til Kapp St. Vincent, som er Europas sörvestligste punkt. Det var veldig spennende og morsomt å komme helt ut dit, hvor klippeveggen reiser seg titalls meter rett opp fra havet, og deretter går landet flatt innover uten särlig vegetasjon. Det stod flere fiskere helt ute på kanten - lurer på hva som skjer hvis de får en skikkelig storfisk på kroken. Med jevne mellomrom blir det plutselig ei vik med sandstrand og bölger som ruller innover, för det igjen går over i en vertikal klippevegg. Vi dro ned til en av vikene, og der var det mange surfere i vannet. Vi nöyde oss med å bade, og det var også artig siden det var såpass med bölger. Her var det mye varmere i vannet enn i Cascais.
Senere på dagen kjörte vi kystriksveien östover. Underveis kom vi til åstedet for en voldsom ulykke mellom en motorsykkel og en bil. Det lå en mann på bakken med en del blod på seg, flere åpne sår og opprevne klär. Han var höyst sannsynlig död, for han lå helt stille og det var ingen som gjorde noe med han. Det var fullt av folk som stod rundt derimot, og noen forsökte å få forbi trafikken. Ingen ambulanse var å se, så det hadde nok skjedd relativt nylig. Han hadde kjört motorsykkel, og det lå noen hoveddeler og mange smådeler slengt rundt omkring over et veldig stort område. Siden sykkelen var så totalt vraket, var det nesten overraskende å se at mannen fremdeles var i ett stykke. Det er vanskelig å si noe nöyaktig, men i alle fall mellom 20 og 50 meter unna mannen stod bilen, og den manglet hele bagasjerommet. Ved bilen var det ei ung dame som hylte og skreik som en gal, og vi fikk inntrykk av at hun hadde kjört bilen. Det var ganske voldsomt å tenke seg hvilken krasj det må ha värt som skar bagasjerommet rett av bilen, slengte mannen så langt bort og knuste motorsykkelen med så stor kraft. Det må ha värt et ganske spesielt krasj siden bagasjerommet manglet - det kan f.eks väre at han har kjört på veien, og så har hun rygget rett uti foran han.
Det var skrekkelig ubehagelig å fortsette å kjöre. Nervene var i helspenn, spesielt fordi vi virkelig kunne forstå at noe slikt kunne skje nettopp her i den vanvittige portugisiske trafikken. Vi kjente jo fra förste stund i Porto at den var helt ute av kontroll, og at vi aldri kunne tenke oss å bo i et slikt land.
